Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."
Man skal helst ikke være sinna. I et sivilisert samfunn skal man beherske seg, være reflektert, ettertenksom, forståelsesfull, se en sak fra flere sider, ta hensyn, undertrykke egne følelser, osv. I enkelte kulturer blir det sett på som å tape ansikt dersom man blir sinna.
Hva som utløser sinnet kan variere, og man kan bli rasende av ”feil grunn”. Det er ikke sjeldent at raseriet skyldes oss selv mer enn andres handlinger eller uttalelser. Derfor kan det være smart å tenke seg om før man lar raseriet eller sinnet komme til uttrykk. Lar vi raseriet få ta overhånd, er risikoen stor for at det kan gå ut over andre mennesker. Og til syvende og sist kan det gå ut over oss selv. Det å ”telle til 10” er med andre ord et godt råd.
Å bli sint er likevel en helt naturlig menneskelig reaksjon. Og det kan være direkte skadelig å ikke få gitt uttrykk for følelsene. Når noen har blitt krenket, blitt utsatt for vold, opplevd å bli sterkt urettferdig behandlet, kan det være helt nødvendig å få gitt utløp for raseriet og sinnet for at vedkommende skal klare å leve videre. ”Det er lov å være sint” er en viktig setning som ofte benyttes av psykologer og psykiatere som behandler mennesker som har opplevd traumatiske hendelser.
Tidligere justisminister Knut Storberget snakket om sitt eget sinne under minnemarkeringene den 22. juli. ”Jeg har følt på mye kraftig sinne”, sa han til NRK. ”Det har først og fremst vært rettet mot en person som kan få seg til å ødelegge så manges liv.”
Jeg har det på samme måten. Jeg har også vært sint. Det har vært vanskelig å være reflektert, og det har vært en utfordring å argumentere for at Breivik skal ha de samme rettigheter som andre tiltalte. Rettigheter, garantert av det samfunnet som han så radikalt vil endre. Min rettsfølelse og rettferdighetsfølelse er blitt utfordret. De prinsipper for vår samfunnsordning som han så til de grader har satt seg selv utenfor, skal likevel gjelde for hans behandling i rettsvesenet. Sånn må det også være, men det utløser noen tanker og dilemmaer.
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan de involverte fra Regjeringskvartalet og Utøya og deres nærmeste pårørende har hatt det dette året. Ungdommer som drev med akkurat det vi ønsker at ungdommer skal drive med, ble revet bort. Fordi Breivik hadde fått for seg at han måtte ”redde mitt folk”.
Når den verste sorgen og fortvilelsen hadde lagt seg, ble raseriet værende. Hvem i alle dager tror han at han er? Snakker om ”mitt folk” som om vi skal ”reddes” av ham? Han har ikke bare angrepet byråkrater, politikere og engasjert ungdom. Han har angrepet selve fundamentet for den nasjonen som jeg er så stolt over å være en del av. Han har angrepet den nasjonen som jeg har kjempet på vegne av i internasjonale operasjoner. Som jeg har vært borte fra familien for i til sammen flere år. Den samme nasjonen som mer enn 120 000 mennesker har gjort tjeneste for bare etter andre verdenskrig. Den samme nasjonen som kolleger har blitt drept og skadet for. Det gjør meg rasende.
Jeg benytter denne arenaen for å gi uttrykk for mitt sinne. Jeg gjør det én gang. Og jeg tar sjansen på at uttrykket ikke blir alt for lite reflektert. Rettsvesenet skal få gjøre sin jobb, og Breivik kommer til å bli sittende inne svært lenge. De absurde ideene hans må vi møte med diskusjon og argumentasjon, og raseriet kan brukes til å gi argumentasjonen kraft.
Men Breivik som person er jeg ferdig med. Det vil si, - det kan hende jeg kommer til å tenke på ham når jeg må skrape noe av skoen før jeg går inn et sted.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
